Ny premieordning

Milepæl i ansvars­reformen

I desember 2016 vedtok Stortinget å innføre premiebetaling for statlige virksomheter som har fått dekket sin pensjonspremie direkte fra statskassen. Dette var i tråd med vår anbefaling – og et ledd i det vi i Statens pensjonskasse betegner som ansvarsreformen.

Det ligger i samfunnsoppdraget vårt at vi skal forvalte fellesskapets midler til fellesskapets beste. Da må vi hele tiden prøve å effektivisere driften vår. Men driftskostnadene til SPK utgjør 548 millioner kroner i året, som er lite sammenlignet med de store pensjonsmidlene – det vil si 509 milliarder kroner i opptjente pensjonsrettigheter (også betegnet som premiereserve).

Fakta

Endringen gjelder for de fleste forvaltningsorganene («bruttobudsjetterte virksomheter»), herunder departementer som fram til og med 2016 ikke har betalt pensjonspremien til SPK.

Den nye ordningen er budsjettnøytral. Det betyr at de berørte virksomhetene i 2017-budsjettet er tilført midler som kompensasjon for de nye pensjonskostnadene.

SPK vil beregne pensjonspremien og håndtere de administrative forholdene rundt innkreving av premien for de berørte statlige virksomheter.

Pensjonspremien vil være 14 prosent av lønnsgrunnlaget i virksomheten.

Sagt på en annen måte: SPK skal passe på egen pengebruk, men også bidra til at den virkelig store fellespotten blir brukt riktig. Det er vår oppgave å peke på forhold som driver kostnadene i været. Og ved en rekke anledninger har vi pekt på at premiemodellen vår har åpnet for kostnadsdrivende praksis. Som for eksempel lønnshopp før pensjonering (for å gi en medarbeider høyere pensjonsgrunnlag) eller endring av stilling (for å dra fordel av en særaldersgrense).

For å ta de rette avgjørelsene er det viktig at virksomhetsledere har føling med de reelle kostnadene. Men tidligere var premiesystemet slik at vi hadde både betalende og ikke-betalende kunder. Ikke-betalende kunder, derav de fleste ordinære forvaltningsorganer, fikk pensjonspremien dekket direkte fra statskassen.

I SPK har vi vært så opptatt av å synliggjøre de reelle pensjonskostnadene at vi har valgt å snakke om en ansvarsreform.

To viktige vedtak om ansvar

  • Arbeids- og sosialdepartementet har gjennom flere år arbeidet for å forbedre vår premiemodell, i tett samarbeid med Finansdepartementet, og med bistand fra Direktoratet for økonomistyring (DFØ) og SPK. I forbindelse med budsjettframlegget i oktober 2016 kom regjeringen med forslag om å innføre premiebetaling for ikke-betalende virksomheter. Forslaget ble vedtatt, og det gjelder fra 01.01.2017.
  • Med virkning fra 17.06.2016 ble lov om Statens pensjonskasse endret, og våre medlemmer må nå ha minst tre års tjenestetid i ny stilling med lavere aldersgrense, for å ha rett til alderspensjon fra den nye stillingen.

Begge disse endringene var i tråd med våre anbefalinger.

Bakgrunn for vedtaket om premie

Formålet med endringen er å bidra til at virksomhetene i større grad ansvarliggjøres for sine pensjonskostnader, og at kostnadene synliggjøres på en bedre måte i budsjett og regnskap.

Intensjonen er at ordningen skal være budsjettnøytral på omleggingstidspunktet. Den budsjettmessige håndteringen skal som utgangspunkt ikke endre virksomhetenes økonomiske handlingsrom.

Eksempel

Å gi lønnsøkning rett før pensjonering er en typisk kostnadsdriver. Dette seniortiltaket er særlig kostbart i offentlige virksomheter – fordi offentlig tjenestepensjon er en sluttlønnsbasert ytelsesordning.

Den åpenbare konsekvensen er at pensjonen da blir høyere, og det vil påvirke virksomhetens framtidige pensjonskostnader. Den «skjulte» effekten er at lønnsøkning i en sluttlønnsbasert ordning har tilbakevirkende kraft. Pensjonene blir høyere enn vi tok høyde for da vi beregnet den årlige premien virksomhetene må betale for å dekke årets pensjonsopptjening – den innbetalte premien dekker ikke pensjonskostnadene for framtidig lønnsvekst.

Virksomheter som betaler pensjonspremie, merker dette på kroppen. De får en tilleggspremie – en engangspremie som skal dekke opp for at premien de tidligere har innbetalt, har vært basert på en lavere sluttlønn. Virksomheter som får pensjonspremien dekket direkte over statsbudsjettet, får ikke denne tilleggspremien. De får dermed mindre føling med de reelle kostnadene lønnsøkningen innebærer.

I årsrapporten for 2014 hadde vi en analyse som beskrev denne problemstillingen.

Analyse (fra årsrapporten 2014):

Ved å se på lønnsutviklingen til seniorer i premiebetalende og ikke-betalende kunder i perioden 2011 til 2014, fant vi ut at de ikke-betalende virksomhetene var langt rausere med å bruke lønn som seniortiltak.

I ikke-betalende virksomheter så vi at rundt 50 prosent av seniorene fikk lønnsvekst på over fem prosent rett før de gikk av med AFP eller alderspensjon, mens rundt 20 prosent av seniorene i virksomheter som betalte premie, ga tilsvarende lønnsvekst.

Andelen av seniorer som hadde fått mer enn ti prosent lønnsøkning, var på vei nedover da vi gjorde vår analyse i 2014. Men også for denne gruppen var det en markert forskjell mellom betalende og ikke-betalende virksomheter.

Bakgrunn for vedtak om aldersgrenser:

Noen statlige stillinger vurderes som særlig belastende. De har derfor en lavere aldersgrense enn den vanlige aldersgrensen i staten, som er 70 år. Tidligere fantes det et smutthull i SPK-loven som innebar at statsansatte kunne gå fra en lederjobb til en lavere stilling for å dra nytte av at denne lavere stillingen har en lavere aldersgrense.

En kartlegging, som vi foretok i 2014, viste eksempler på ledere som kun hadde stått én eller noen få måneder i den nye, lavere stillingen før de gikk av med alderspensjon. Det kunne for eksempel være en politijurist eller en lensmann med pensjonsalder på 70 år, som i slutten av 50-årene endret sin stilling til polititjenestemann med pensjonsalder på 60 år.

Vi beregnet at denne uheldige tilpassingen til regelverket kostet rundt 70 millioner kroner årlig i økte pensjonskostnader. Det vil si 350 millioner kroner i løpet av den femårsperioden vi kartla.

Pensjon er utsatt lønn

Vedtakene som er fattet for å synliggjøre pensjonskostnadene og hindre uheldig utnyttelse av særaldersgrenser, er viktige bidrag for å synliggjøre forholdet mellom lønn og pensjon.